Compassion and Ethics in the Care of the Retar­date.

 

 

 

By B.F. Skinner (1972). Cumulative Record, pp. 283-291. Appleton‑Century‑Crofts: New York.

 

        We all know what it means to feel that some­thing is right or wrong, or good or bad, but do we behave ethically because we do what we feel is right or good, or is what we feel a mere by‑product? If our feelings do not ex­plain our behavior, some other expla­nation for right or wrong or good or bad conduct must be found. Ethical and moral principles must then be derived from the reasons why people be­have (and only incidentally feel) as they do. The point is important be­cause we can change reasons more directly than feelings, and a reformula­tion may therefore improve our chances of inducing people to behave ethical­ly.

Medlidenhet og Etikk i Omsorgs­ar­beide med psykisk utviklingshem­mede.

 

 

Erik Arntzen[i] & Hilmar Johansen[ii]

 

 

        Vi vet alle hva det vil si å føle at noe er riktig eller galt, godt eller dårlig, men opp­fører vi oss etisk fordi vi gjør det vi føler er riktig eller godt, eller er det vi føler kun et bipro­dukt? Dersom våre følelser ikke forklarer vår atferd, er det nødvendig å finne en annen forklaring på riktig eller gal, god eller dårlig atferd. Etiske og mo­ralske prinsipper må så avledes fra grunn­ene til at menn­esker oppfører seg (og bare leilighets­vis føler) som de gjør. Dette poenget er viktig fordi vi kan forandre grunner mer direkte enn følelser, og en refor­mulering kan derfor bedre våre sjanser til å få mennesker til å oppføre seg etisk.

        Prominent among the reasons why a per­son behaves in a given way are the conse­quences which follows when he does so. Rele­vant consequences are usually described in terms of feelings. Thus, a person is said to behave in a given way because the effect is "satisfying" or "pleasant" or because he thus avoids an effect which is "annoying" or "un­pleasant." (It is clear that we are already close to a question of ethics, because we call one kind of consequen­ce "good" and say that be­havior followed by it is "right", and another kind "bad" and that beha­vior followed by it "wrong". These are elemen­tal value judgments.) The laymen calls such consequences rewarding, but the word "rein­forcing" is an improvement. It emphasizes the fact that reinforced behavior is strengthe­ned in the sense that it becomes more likely to be repeat­ed. The reinforcing or strengthening effects have been exhaustively studied in the experi­mental analysis of beha­vior.

        Blant grunnene til at en person oppfører seg på en gitt måte, er de konsekven­ser som følger når han gjør så, svært viktige. Rele­vante konsekvenser beskrives vanligvis med henvis­ning til følelser. Således sies det at en person oppfører seg på en spesiell måte fordi effekten er "tilfredsstillende" eller "beha­gelig", eller fordi han på denne måten unngår en "plagsom" eller "ubehagelig" effekt. (Det er klart at vi allerede nærmer oss etiske problem­stil­linger, fordi vi kaller en type konsekvens "god" og sier at atferd som fremmes av den, er "riktig", og en annen type konsekvens "dårlig" og atferd som følger av dette, "feil". Dette er grunn­leggende verdi­dommer.) Lekfolk kaller slike konsekvenser belønnende, men begrepet "for­sterkende" er bedre. Det vektlegger det faktum at forsterket atferd blir styrket i den forstand at sannsynligheten for dens gjenta­kelse øker. Disse forsterk­ende eller styrkende effektene har vært gjenstand for omfattende forskning innen den ekspe­rimen­telle atferds­analyse.

        We use the terms good or bad, or right or wrong, even when speaking of a solitary person whose behavior does not affect others. There are many natural ways in which the human organism is reinforced: food reinforces the hungry, water the thirsty, sexual contact the sexually deprived, and escape from pain those who are in pain. Why this is so is a question about the evolution of species; orga­nisms have been more likely to survive when such consequences have strengthened the behaviors they were contingent upon. But these natural values do not explain much of the behavior of a civilized person. Nonsocial reinforcement produces at best only a feral child ‑ a child who has grown up untouched by human care ‑ or Rousseau's noble savage, uncorrupted by civilization, perhaps, but not really very noble and still a savage.

        Til og med når vi snakker om en eneboers atferd, altså atferd uten noen virkning på andre, benytter vi begrepene god eller dårlig, riktig eller feil. Den menneskelige organisme forsterkes på mange naturlige måter: Mat forsterker den sultne, vann den tørste, seksuell kontakt den seksuelt depriverte og flukt fra smerte de som har smerte. Hvorfor dette er tilfelle, er et spørsmål om artens evolus­jon, - det er mer sannsynlig at organismer har over­levd, når slike konsekvenser styrket atferd som de var kontingente på. Men disse naturlige verdier forklarer ikke mye av atfer­den til en sivilisert person. Ikke‑sosial for­sterkning produserer i beste fall kun et vilt barn ‑ et barn som har vokst opp uberørt av men­neske­lig omsorg - eller Rousseau's heroiske vill­mann, ufordervet av sivilisasjonen kanskje, men neppe særlig heroisk og fremdeles en vill­mann.

        People living together in groups are sensi­tive to other kinds of values because they are subject to other kinds of consequences. Their behavior is shaped and maintained because its effects are good or bad for others. We call the behavior of another person good or bad accor­ding to its effect upon us, and we also take more positive action; we reinforce such beha­vior when consequences are reinforcing to us (thus inducing the person to act in the same way again) and punish when it is punishing to us (so that the person will henceforth avoid acting in that way again). The words "Good!" and "Bad!" eventually become social reinforc­ers in their own right. Comparable social contin­gencies are implied by the concepts of duty and obligation. We are likely to speak of a "sense of duty" or a "feeling of obligation", but the basic facts concern social reinforce­ment. The terms refer to what is due to others (who may demand their due) and to what others oblige us to do.

        Mennesker som lever sammen i grupper er sensitive overfor andre typer verdier fordi de blir utsatt for andre typer konsekvenser. Deres atferd formes og opprettholdes fordi dens virkninger er gode eller dårlige for andre. Vi kaller en annen persons atferd god eller dårlig ut fra dens virkning på oss. Og vi gjør også noe mer. Vi forsterker slik atferd når dens konsek­venser er forsterk­ende for oss (således påvirkes personen til å handle på samme måte igjen) og straffer når de er straffende for oss (slik at personen for framtida vil unngå å handle på samme måte). Ordene "god!" og "dårlig!" blir etter ­hvert selv sosiale forsterkere. Lign­ende sosiale kontingenser impliseres av begre­pene plikt og forpliktelse. Vi snakker gjerne om "pliktfølelse" eller "følelse av for­pliktelse", men de grunnleg­gende fakta dreier seg om sosial forsterkning. Begrepene refererer til hva som tilkommer andre (som kanskje krever sin rett) og til hva andre forplikter oss til å gjøre.

        A behavioristic reformulation does not ignore feelings; it merely shifts the emphasis from the feeling to what is felt. A person responds to the physical world around him and, with a rather different set of nerves, to the no less physical world within his skin. What he feels in his own body, and among the things he feels is his own behavior as it has been affected by its consequences. He may feel it as right or wrong. When he is walking from one place to another in a city, he may feel that he is or is not on the right street. He takes one street or another depending upon how well he knows the city or, in other words, how well his behavior has been shaped and maintained by its earlier consequences. He does not take a particular street because he feels it is right; he feels it is right because he is inclined to take it, and he is so inclined because he has been rein­forced for doing so. Similarly, in dealing with other people he feels that he is or is not doing the right thing, but he does not do it because he feels it is right; he feels it is right because it is what he tends to do, and he tends to do it because it has had consequences which were reinforcing first to others and then in turn to him.

        En behavioristisk refor­mulering overser ikke følelser, - den skifter fokus fra følelsen til det som føles. En person responde­rer i forhold til den fysiske verden utenfor seg, og med et helt annet sett av nerver - til den ikke mindre fysiske verden innenfor huden. Det han føler er sin egen kropp, og blant de ting han føler, er egen atferd slik den har blitt påvirket av dens konsekven­ser. Han kan føle den som riktig eller gal. Når han går fra et sted til et annet i en by, kan han føle at han er - eller ikke er - i den riktige gaten. Han tar den ene eller andre gaten avhengig av hvor godt han kjenner byen, eller med andre ord, hvor godt hans atferd har blitt formet og opp­rettholdt av tidligere konse­kvenser. Han tar ikke en spesiell gate fordi han føler at den er riktig, - han føler at den er riktig fordi han er tilbøyelig til å ta den, og han er til­bøyelig til å ta den fordi han har blitt for­sterket for å gjøre dette. Likeledes føler han at han gjør - eller ikke gjør - det rette i samhandling med andre mennesker. Men det han gjør, gjør han ikke fordi han føler det er riktig, - han føler det er riktig fordi det er dette han pleier å gjøre, og han pleier å gjøre det fordi det har hatt konse­kvenser som var for­sterkende først for andre og deretter for ham selv.

        When someone mistreats us, we may feel angry or enraged, but we call him bad and his beha­vior wrong or take more effective action, it is not because of our feelings but because of mis­treatment. But why do we protest mistreat­ment when we ourselves are not directly involved? Again, the traditional explanation is sought in the world of feelings: we are said to respond to the mis­treatment of others out of sympathy or com­passion, in the etymological sense of suffe­ring with the mistreated person. If that were true, we could scarcely deny that feelings can serve as the causes of action. But the explana­tion is not satisfactory. Com­passion will not explain action until the compassion has in turn been explained. Why we act in the interest of others is no harder to explain than why we feel their feelings.

        Når noen behandler oss dårlig, kan vi føle oss sinte eller opprørte, men vi kaller mis­hand­leren slem og hans atferd feil eller går til mer effektive mottiltak, ikke på grunn av våre følelser men på grunn av den dårlige behandl­ingen. Men hvorfor protesterer vi mot mishan­d­ling når vi selv ikke er direkte invol­vert? Den tradisjonelle forkla­ringen søkes atter i følelse­nes verden: Det sies at vi reagerer på dårlig behandling av andre ut fra sympati eller med­følelse i den etymologiske betydning å lide med den mishandlede. Hvis så er tilfelle, kan vi neppe benekte at følelser kan være årsak til atferd. Men forklarin­gen er ikke tilfreds­stillende. Med­følelse kan ikke forklare hand­ling før medfølelsen selv er forklart. Det å forklare hvorfor vi hand­ler til andres beste er ikke vanskeligere å forklare enn hvorfor vi føler deres følelser.

        To say that it is human nature to be com­pas­sionate is to appeal to the human genetic endowment, which must even­tually be ex­plained by showing that it has had survival value for the species. A tendency to feel compassionate would contribute to the survival of the species if it induced people to protect and help each other, but it is the behavior of protecting and helping others which is selected by the contingencies of survival. We do not say that a female rat has an innate tendency to feel compassionate and that the feeling then in­duces her to take care for her helpless young; instead we speak of the survival value of maternal behavior. The human mother feel the condition of her body as she cares for her child (if her culture has induced her to feel it), and she may call it compassion (if her culture has taught her to do so), but what she feels is a by‑product, not the cause of her behavior.

        Det å i at er mennesk­ets natur er å være medfølende, er å appellere til mennes­kets genetiske utrustning, som til syvende og sist må forkla­res ved å vise at den har hatt over­levelses­verdi for arten. En tendens til medføl­else ville bidra til artens over­levelse hvis den fikk folk til å beskytte og hjelpe hver­andre, men det er atferden å beskytte og hjelpe andre som er selektert av overlevelses­kontingensene. Vi sier ikke at en hunnrotte har en medfødt tendens til medfølelse og at denne følelsen får den til ta vare på sin hjelpeløse unge, - vi snak­ker derimot om overlevelsesverdien til atferd som inngår i moderlig omsorg. "Men­neskemoren" føler tilstanden i egen kropp når hun steller for sitt barn (der­som kulturen har fått henne til å føle den), og kaller den kanskje med­lidenhet (dersom kulturen har lært henne å gjøre det), men det hun føler er et biprodukt, ikke årsaken til hennes atferd.

        When people call it wrong to mistreat an animal or child or helpless person or when they take more positive action, they may feel their accompanying conditions of their bodies, which they have learned to call, say, anger, but it is their behavior which is to be ex­plained. The process of generalization may be relevant. What we see when a person is mis­treating others resembles what we see when he is mistreating us. The physical aspects of mis­treatment become aver­sive, and we may act to escape or attack even though the original reasons no longer prevail. We kill the mosquito on our arm and through generalization on the arm of a friend. We attack those who attack us and through gene­ralization those attack others. Verbal practices offer support. A culture teaches its members to call those who mistreat others bad and their behavior wrong. It estab­lishes rules for dealing with the mistreat­ment of others and maintains appropriate sanctions to induce people to follow them. There are other reasons why we protest mistreatment, and they explain as well the condition we feel as com­passion or sympathy when we do so.

 

        Når noen kaller det galt å mishandle et dyr, eller et barn eller en hjelpeløs person - eller når de iverksetter mer aktive mottiltak - føler de kanskje ledsagende tilstand­er i egne krop­per, som de har lært å kalle, la oss si, sinne, men det er deres atferd som skal forkla­res. Genera­liseringsprosessen synes relevant. Det vi erfarer når andre mishand­les, ligner på det vi erfarer når vi selv mis­hand­les. Mishand­lin­gens fysiske aspekter blir aversive, og vi kan flykte unna eller angripe selv om de opprin­nelige grunnene ikke lenger er tilstede. Vi dreper moskitoen på vår egen arm og, via genera­lisering, også på en venns arm. Vi angri­per de som angriper oss, og, via generali­sering, de som angriper andre. Verbal praksis støtter opp om dette. En kultur lærer sine medlemmer å kalle de som mishand­ler andre for slemme og deres atferd feil. Den etablerer regler for å takle mishand­lingen av andre og opprettholder effektive sanksjoner for å få folk til å følge dem. Det er andre grunner til at vi protesterer mot mis­handlin­g, og de for­klarer også tilstan­den vi føler som medlidenhet eller sym­pati når vi gjør dette.

         Such an explanation may not be wholly convincing to those who insist upon the prio­rity of feelings, but must be remem­bered that it would be at least equally difficult to explain the feelings. Moreover, no very powerful explanation is needed, because the behavior itself is likely to be weak. The action we take with respect to the mistreatment of others is less vigorous than when we ourselves are mistreated, and our feelings are corre­spon­dingly weaker. The point has an impor­tant bearing on some classical examples of mistreat­ment in which any countercontrolling action must be taken by a third party who is not directly affected and is therefore less inclined to act and to have the feelings associa­ted with

action.

        En slik forklaring vil ikke være helt over­bevisende for den som insisterer på følelse­nes førstepriori­tet, men det må erindres at det vil være minst like vanskelig å forklare følelsene. Dessuten er ingen slagkraftig forkla­ring påkre­vet, fordi atferden selv sann­synlig­vis er svak. Måten vi oppfører oss på i forhold til mis­handling av andre er mindre kraftfull enn vår atferd når vi selv blir mis­handlet, og våre følelser er tilsvar­ende svakere. Dette poenget underbygges av flere klassiske eksempler på mis­handling hvor motkontrol­lerende handlinger må iverksettes av tred­jemann som selv ikke er direkte involvert, og som derfor er mindre tilbøyelig til å gjøre noe og til å ha følelser forbundet med handling.

        Consider, first, the care of small children in orphanages or in schools to which children are sent by people who soon lose contact with them. Charles Dickens described typical examples of the abuse which has been charac­teristic of such institutions throughout their long history, and he was responsible for a certain measure of reform, but there is still much to be done. The trouble arises because those who exert control are subject to little or no countercontrol. Children are too small and weak to protest and can only occasionally turn to that archetypical response to mistreatment, escape. In absence of effective countercontrol those in charge begin to change ‑ from being perhaps merely careless to being callous or even cruel. In the end they almost necessarily

behave in ways we call ethically wrong. They do not do so be­cause they lack compassion, but because reciprocal action has been weak or absent. What they may first have felt as com­passion grows weak or vanishes altogether.

        Vi kan først se på omsorgen for små barn i barnehjem eller skoler hvor de som har sendt barna dit, snart mister kontak­ten med dem. Charles Dickens beskrev typiske eksemp­ler på de overgrep som har karakterisert slike insti­tusjoner opp gjennom historien, og han forår­saket visse forbedringer, men mye gjen­står å gjøre. Problemet oppstår fordi de som utøver kontroll, er utsatt for lite eller ingen motkon­troll. Barn er for små og for svake til å protest­ere og kan bare unntaksvis frambring­er den arke­typiske responsen ved mis­handling, flukt. I fravær av effektiv mot­kontroll vil de som skal ta seg av barna, be­gynne å endre seg ‑ kanskje fra kun å være skjødesløse til å bli ubarmhjertige eller til og med onde. Til slutt vil de nærmest med nødven­dighet oppføre seg på måter som vi kaller uetiske. De gjør ikke dette på grunn av mangl­ende medli­denhet, men på grunn av at gjen­gjeldelsen har vært svak eller fraværende. Det de kanskje først følte som medlidenhet blir svakere eller fors­vinner fullstendig.

        The care of the chronically ill or the aged is subject to the same deterioration. Nursing homes for the elderly are supported by the state or by relatives who take little further interest in what happens in them. The ill or the aged cannot protest effectively, nor can they escape, and little or no countercontrol is therefore exerted. Under these conditions those in charge begin to behave in ways we call ethically wrong. They do so not because they lack compassion but because there is no ade­quate countercontrol, and as their behavior deteriorates, nothing is left to be felt as com­passion.

        Omsorgen for kronisk syke eller eldre er gjenstand for samme forringel­sen. Gamle­hjem drives ofte av staten eller med bidrag fra slektninger som har liten ytterligere inte­resse for hva som skjer i disse hjemmene. Den syke eller gamle kan ikke protestere effektivt, ei heller flykte, og derfor utøves lite eller ingen motkon­troll. Under disse betingel­sene er det at de som har ansvaret begynner å oppføre seg på måter som vi kaller uetiske. De handler ikke slik på grunn av manglende medlidenhet, men fordi det ikke forekommer noen adekvat motkon­troll. Og idet deres atferd forringes, blir intet igjen som kan føles som medlidenhet.

        Prisons offer a rather different example. A prison is itself a device for the countercontrol of unlawful behavior, and its practices are at the start almost always punitive. Those who establish prisons and incarcerate people in them usually take little further interest in what happens, and prisons have therefore been notorious for inhumane treatment. The priso­ner escapes if he can, but no other action is possible short of extreme violence, which tends to be suppressed by even more violent means. It is usually obvious that the mistreatment of a prisoner is due to inability to protest, and we are not likely to look to the compassion of prison authorities for reform.

        Fengsler utgjør et noe annet eksempel. Et fengsel er selv et middel til motkontroll over­for illegal atferd, og dets praksis er til å begynne med nesten alltid straffende. De som bygger fengs­ler og plasserer mennesker der, viser vanligvis lite ytterligere interesse for hva som skjer, og fengsler har derfor blitt beryktet for umenneskelig behand­ling. Fangen flykter hvis han kan, men ingen annen handling er mulig unntatt ekstrem vold, som igjen under­trykkes med enda voldeligere midler. At fangemis­handling skyldes manglende evne til protest, er ofte innlysende, og vi appellerer heller ikke til fengselsmyndighetenes medføl­else som grunn­lag for reformer.

        The care of psychotics has also shown a long history of inhumane treatment. It would be difficult for any sane person to avoid be­coming psychotic under many forms of institu­tional care. The institutions are usually run by the state, and those who commit patients to them often lose interest or accept the care they provide as somehow inevitable. The psychotic cannot protest effectively and, if he escapes, he is usually easily caught. Countercontrol is negligible, and the behavior of those in charge therefore tends to become careless, callous, or cruel. Feelings change accordingly.

        Omsorgen for psykotikere har også en lang historie av umenneskelig behandling. Det ville være vanskelig for en hvilken som helst normal person å unngå å bli psykotisk under mange former for institusjonalisert omsorg. Institu­sjoner blir vanligvis drevet av staten, og de som skriver inn pasientene mister ofte interes­sen for eller aksepte­rer den omsorgen som ytes som naturnødvendig. Psykotikeren kan ikke protes­tere effektivt og, dersom han flykter, blir han vanligvis lett innhentet. Motkontroll er ubety­delig, og de ansvarliges atferd synes derfor å bli mer skjødesløs, forherdet eller ond. Følel­sene forand­res tilsvarende.

        We are especially concerned here with a fifth field in which there has also been a long history of mistreatment, the care of the retar­date. It would be difficult for a normal child to develop normally under many forms of institutional care. Like the psychotic, the retarded cannot escape or protest effectively. Those in charge easily fall into modes of conduct we call ethically wrong, and their feelings presumably change accordingly.

        Vi er her spesielt opptatt med et femte område som også har en lang historie med mishand­ling, - omsor­gen for den psykisk utvik­lingshemmede. Det ville være vanske­lig for et normalt barn å utvikle seg normalt under de fleste former for institusjona­lisert omsorg. Som psykotikeren, kan heller ikke den psykisk utviklings­hem­mede flykte eller protestere effektivt. De som har ansvaret, forfaller lett til hand­lings­måter som vi kaller etisk uforsvarlige, og deres følelser endres formodentlig deretter.

        Fortunately, there are those who are inc­lined to do something about the mistreatment of children, the aged, prisoners, psychotics, and retardates. We say that they care, but it is important to make clear that caring is first of all a matter of acting and only secondarily a matter of feeling. From time to time, energetic action has been taken, but reform has never­theless remained episodic. Programs designed to correct mistreatment wax and wane, and compassion waxes and wanes too. The trouble lies in the weakness of the contingencies which induce a third party to undertake reform. Professional ethics (a significant expression!) shows the problem. A code of ethics states that it is wrong for a professional to behave in certain ways and those who do so will be censured or stripped of profes­sional privileges. The people protected by such a code do not exert countercontrol because they do not know that they have been injured. A third party enters because the good of the profession suffers; but the good of the profes­sion is a remote gain, and only well-organized profes­sions are able to bring it to bear on the conduct of their members. More remote and more difficult to make effective is the "good" which induces a third party to act in the interest of children, the aged, prisoners, psychotics, and retardates.

        Heldigvis finnes de som vil gjøre noe med mishandlingen av barn, eldre, fanger, psykoti­kere og psykisk utviklingshemmede. Vi sier at de viser omtanke, men det er viktig å poengtere at omtanke først og fremst er et spørsmål om atferd og bare sekundært et spørsmål om følelser. Fra tid til annen har intense ans­trengelser forekommet, men - dette til tross - har reformforsøk kun vært sporadiske. Prog­rammer, laget for å korrigere mishand­lingen, oppstår og forsvinner, og medfølelsen oppstår og forsvinner også. Problemet ligger i svak­heten ved de kontingensene som får tredje­mann til å iverksette reformer. Profesjonsetikk (et betegnende uttrykk!) tyde­liggjør problemet. Fagetiske retningslinjer forfekter at det er galt for en profe­sjonell å oppføre seg på bestemte måter, og at de som gjør det vil bli irettesatt eller fratatt profe­sjonsprivilegier. De menn­eskene som disse retningslinjene skal beskytte, utøver ingen motkontroll fordi de ikke vet at de har lidt overlast. En tredje part kommer til fordi profesjonens interesser trues. Men profesjo­nens ve og vel er en gevinst i fjern fremtid, og bare velorganiserte profesjoner er i stand til å få den til å kontrollere oppførselen  hos sine medlemmer. Enda fjernere - og enda vanske­li­gere å få effektiv - er det "gode" som får en tredje part til å handle til beste for barn, eldre, fanger, psykotikere og psykisk utviklingshem­mede.

        One step which might be taken to correct the contingencies under which treatment tends to deteriorate is to make sure that the care of others is adequately supported. Mistreatment is often a matter of poor conditions and of unpaid and overworked personnel. But making good care as easy as possible will not redress the imbalance which is causing trouble. Af­fluence alone has never made people particu­lary concerned for the welfare of others.

        En mulighet for å korrigere de kontingen­sene som forringer behandlingen, er å sikre at omsorgen for andre blir tilført tilstrekkelige ressurser. Mishandling er ofte et spørsmål om dårlige betingelser og om underbetalt og overarbeidet personell. Men det å gi god omsorg så effektivt som mulig vil ikke rette opp den ubalansen som skaper problemer. Overflod alene har aldri gjort folk særlig opptatt av andres velferd.

        Another possibility is to recruit people who already tend to treat other people well. They do so, and presumably also feel compassionate, not because they are compassionate people but because they have been exposed to counter­controlling contingencies elsewhere. We recruit them in the hope that they will con­tinue to behave well even under the effective contin­gencies of a custodial institution. But unfortu­nately the effects of contingencies are not permanent. When there is no current counter­control, compassionate people often find themselves becoming careless or cruel, often to their dismay. Good behavior borrowed from other environments will not last; we need sustained contingencies which continue to induce people to behave well.

        En annen mulighet er å rekruttere personer som allerede behandler andre godt. De gjør dette, og føler antakelig også medlidenhet, ikke fordi de er spesielt medføl­ende, men fordi de har blitt utsatt for motkon­trollerende kontingenser andre steder. Vi rekrut­terer dem i håp om at de vil fortsette å oppføre seg godt selv under de rådende kontingensene innen omsorgsinstitusjonene. Men dessverre er kontingensenes effek­ter ikke permanente. Uten eksisterende motkontroll vil medfølende  mennesker ofte selv bli skjødes­løse eller onde, ofte til egen forferdelse. God atferd, lånt fra andre omgivelser, vil ikke vare, - vi trenger opprett­holdende kontingenser som fortsetter å fremme god oppførsel.

        An obvious step is to correct the imbalance by exerting countercontrol on behalf of those who cannot exert it themselves. We may act toward those in charge of children, old people, prisoners, psychotics, and retardates as if we were ourselves aggrieved and thus subject them to normal countercontrol. But precisely what are we to do? A version of the golden rule may be relevant: we may insist that those who are in charge of others do unto them as we should have them do unto us. But the rule is not infallible; it does not, for example, specify the degree of countercontrol to be supplied. What is to keep the balance from swinging too far the other way? Given unlimited power it is possible that we should all become selfish monsters. The main trouble with the rule, however, is that we do not always know what we should want if we were children, old, in prison, or, in particular, psychotic or retarded. "Shared feelings" will not help. The rule may serve to prevent gross mistreatment, but it will not prescribe a detailed plan of action. What, after all, is the good life for such people?

        En innlysende mulighet er å korrigere ubalansen ved å utøve motkontroll på vegne av den som selv ikke kan. Vi kan handle mot dem som yter omsorg for barn, eldre, fanger, psykotikere og psykisk utviklings­hemmede som om vi selv var foru­rettet og således utsette dem for normal mot­kontroll. Men nøyaktig hva er det vi skal gjøre? En versjon av den gyldne regel kan være relevant: Vi kan insistere på at de som har andre i sin varetekt, gjør mot dem det vi vil at de skal gjøre mot oss. Men regelen er ikke ufeilbarlig, - den spesifise­rer for eksem­pel ikke graden av nødvendig motkon­troll. Hva må til for å hindre pendelen i å svinge for langt den andre veien? Gitt ube­grenset makt er det mulig at vi alle blir egois­tiske monstre. Hovedproblemet med regelen er imidlertid at vi ikke alltid vet hva vi burde ønske dersom vi selv var barn, gamle, fengslet eller, i enda større grad, psykotisk eller psykisk utviklings­hemmet. "Delte følel­ser" vil ikke hjelpe. Regelen kan forhindre de store over­grepene, men vil ikke foreskrive en detaljert handlings­plan. Hva er, tross alt, det gode liv for disse menneskene?

        In using our feelings ‑ or, technically spea­king, our own susceptibilities to reinforcement ‑ as a guide, we make a mistake which is inherent in the very notion of caring ‑ of caritas or charity in the Biblical sense. We feed the hungry, heal the sick, and visit the lonely ‑ and possibly because these are things we like others to do to us. But the pattern will not suffice for the design of a better world. Some­thing is missing in the formula "to each accor­ding to his need". It is missing in both an affluent and a welfare state. We imagine, wish for, and pray for a world ‑ or heaven ‑ in which reinforcers are available without effort, and we do so because any behavior which brings into such a world is abundantly rein­forced. But what is to be done when we are once there? All that remains is the consump­tion of gratifiers. The important thing is not what a person gets, but what he is doing when he gets it, and this is almost always neglected by those who wish for a better way of life.

        Ved å bruke våre følelser ‑ eller, teknisk formulert, vår egen mottakelighet for forsterk­ning ‑ som rettesnor, gjør vi en feil som er implisitt i selve begrepet omsorg ‑ i begrepet barmhjertighetsgjerning eller nestekjærlighet i bibelsk forstand. Vi mater den sultne, kurerer den syke og besøker den ensomme ‑ kan hende fordi dette er noe vi ønsker andre skal gjøre mot oss. Men modellen er ikke tilstrek­kelig for å planlegge en bedre verden. Noe mangler i formelen "til enhver etter behov". Både vel­ferdsstaten og overflodssamfunnet illustrerer mangelen. Vi håper på, ønsker og ber for en verden ‑ eller himmel ‑ hvor forsterke­re er til­gjengelig uten egen anstren­gelse, og vi gjør dette fordi all atferd som fører oss inn i en slik verden blir rikelig forsterket. Men hva skal vi gjøre når vi først er kommet dit? Alt som gjenstår er konsume­ring av godene. Det viktige er ikke hva en person får, men hva han gjør når han får godene, og dette oversees nesten alltid av dem som ønsker et bedre liv.

        Those who argue against caring for people by fulfilling their needs are likely to fall for suspicion. They seem to be saying that people "ought" to deserve or appreciate what they get or "ought not" to sponge on others. That is often the view of those from whom goods have been taken ‑ who have been exploited in the pursuit of affluence or taxed to build a welfare state. But in improving custodial care, we must take into account the good of those who receive rather than those who give. The human organism has evolved under conditions in which great effort has been needed for survi­val, and a person is in a very real sense less than human when he is merely consuming things supplied to him gratis.

        De som argumenterer mot omsorg i form av å tilfredsstille behov, blir lett mistenkelig­gjort. Tilsynelatende sier de at folk "burde" fortjene eller verdsette det de får eller at de "ikke burde" snylte på andre. Dette er ofte syns­punktet til dem som har blitt fratatt goder - som har blitt utbyttet i jaget etter velstand eller skattelagt for å bygge velferdsstaten. Men for å bedre om­sorgen må vi vektlegge hva som er godt for dem som mottar heller enn for dem som gir. Den menneskelige organisme er utvik­let under betin­gelser hvor store anstren­gelser har vært nødvendig for overlevelse, og et menneske er i egentlig forstand mindre men­neske­lig når han kun konsumerer det som blir gitt han gratis.

        We see the problem in the world at large. We have developed more and more efficient ways of getting things we need, and in doing so we have deprived ourselves some powerful rein­forcers. We have built a world in which we less and less often engage in strongly rein­forced behavior. We feel the resulting condi­tion and call it boredom. It is the problem of leisure. When we do not "have" to do anything, we seem to be free to engage in art, music, literature, and science, but we are much more likely to fall under the control of other kinds of weak reinforcers which get their chance when the powerful reinforcers have been attenuated. Our forefathers put in the form of an aphorism: "The devil always has something for the idle hands to do." Leisure classes have characteristically gambled, used alcohol and drugs, and enjoyed themselves by watching other people behave seriously. The problem is particularly acute in an institutional environ­ment, where those who do not "have" to do anything (in part because they are being cared for) have nothing to do and are therefore likely to behave in particularly troublesome ways. The charitable fulfilment of needs can be justified only for those who cannot fulfil their needs themselves. Help is charity only for the helpless. We do not help those who can help themselves when we make it unnecessary for them to do so. Instead, we deprive them of the chance to behave in ways which are said to show an interest in life or possibly even exci­tement or enthusiasm.

        Vi ser problemet i verden som helhet. Vi har utviklet stadig mer effektive måter for å få det vi har behov for, og har derved depri­vert oss selv for visse effektive forsterkere. Vi har bygd en verden hvor vi stadig sjeldnere engasjerer oss i sterkt for­sterket atferd. Vi føler den tilstand som følger av dette og kaller den kjedsomhet. Det er problemet med for mye fritid. Når vi ikke "må" gjøre noe, har vi mulighet til å delta i kunst, musikk, litteratur og vitenskap, men mer sann­synlig er det at vi kommer under kontroll av andre typer av svake forsterkere som får sin sjanse når poten­te forsterkere er svekket. Våre forfedre for­mulerte dette i afor­ismens form: "Lediggang er roten til alt ondt". Den for­muede klasse har alltid gamblet, brukt alkohol og narkotika og underholdt seg med å se andre menn­esker handle seriøst. Problemet er særlig akutt innen institu­sjonsmiljøer, hvor de som ikke "må" gjøre noe (delvis fordi de blir sørget for), ikke har noe å gjøre og derfor sannsynligvis vil oppføre seg på særlig prob­lemskapende måter. Den nestekjærlige tilfreds­stillelse av behov kan kun rettferdiggjøres overfor dem som ikke selv kan tilfredsstille egne behov. Hjelp er nes­tekjærlighet kun for de virkelig hjelpeløse. Vi hjelper ikke dem som kan hjelpe seg selv, ved å gjøre egen innsats unødvendig. Vi fratar dem derimot muligheten til å opptre på måter som gjerne omtales som det å vise interesse i livet eller kanskje til og med glede eller entu­siasme.

        Sympathetic understanding may suggest the design of a reinforcing environment, but will not specify details. What is needed is technical knowledge of the effects of the environment on human behavior. Fortunately, the ways which reinforcers can be made contingent upon human behavior have been extensively studied, and the results have been put to use in a technology of behavior modifi­cation, which is concerned with the design of effec­tive contingencies of reinforcement.

        Medfølende forståelse kan muligens antyde momenter i en plan for et forsterkende miljø, men vil ikke spesifisere detaljene. Det vi trenger er teknisk kunnskap om omgivelsenes effekt på mennes­kelig atferd. Heldigvis har ulike måter for å presentere forsterkere kon­tingent på menneskelig atferd blitt grundig utforsket. Resultatene anvendes innen atferds­modi­fikasjonsteknolo­gien, som nettopp er opptatt av å planlegge effektive forsterknings­kontingenser.

        That technology has much to contribute to custodial care, but it will make its contribution only when certain ethical questions have been answered. One of these brings us back to the problem we have just considered. In creating a better world for the institutionalized retar­date should we be limited to the reinforcers which remain when basic needs have been satisfied? A strong position was taken by a committee of psychiatrists who issued some principles governing the use of token econo­mies in state hospitals for psychotics: "Depri­vation is never to be used. No patient is to be deprived of expected goods and services or ordinary rights ... that he had before the program started. In addition, deficit rewarding must be avoided; that is, must not consist of the restoration of objects or privileges that where taken away from the patient or that he should have had to begin with". But what should he have had to begin with?

        Denne teknologien har mye å bidra med i omsorgsarbeid, men den vil kun kunne yte sitt bidrag når visse etiske spørsmål er besvart. Et av disse spørsmålene bringer oss tilbake til det problemet vi nettopp har drøftet. Bør vi i tilretteleggingen av en bedre verden for den institus­jonaliserte psykisk utviklings­hem­mede beg­rense oss til de forsterkerne som er igjen når grunn­leggende behov er til­fredsstilt? En komité av psykia­tere med mandat å vurdere visse prinsipper angående regler for bruk av tegnøkonomi i statsinstitusjoner for psykoti­kere, inntok et ekstremt standpunkt: "Depriva­sjon skal aldri brukes. Ingen pasient skal depriveres for forventede goder og tjenester eller vanlige rettigheter ... som han hadde før programmet startet. I tillegg skal belønning basert på mangel unngås, - hvilket vil si at belønning ikke må bestå i tilbakeføring av gjenstander eller privilegier som har blitt fratatt pa­sienten eller som han i utgangspunk­tet burde hatt". Men hva skulle han hatt i utgangspunkt­et?

        A program of contingency management which begins by taking something away from people suggests a lack of compassion if com­passion is associated with giving people what they need. But although a state in which all needs are satisfied may appeal to those who have struggled to satisfy needs, it is in a curious sense a state of deprivation, a state in which people are deprived of reinforcements which induce them to behave productively. We honor and admire normal people who do things for themselves. Psychotics and retardates have failed to do so in the past, but it is a mistake to suppose that they cannot do so in the future. Through the proper use of what is known about contingencies of reinforcement, we construct simplified environments in which defective people can to some extent take care of themselves. In doing so, we could be said to give them some measure of self-reliance and dignity.

        Et program innen kontingensmodifikasjon som starter med å ta noe fra mennesker, impli­serer manglende medlidenhet dersom medli­den­het blir assosiert med å gi folk det de trenger. Men selv om en tilstand hvor alle behov er tilfreds­stilt, appellerer til den som har kjempet for å tilfredsstille behov, så represen­terer dette også i en viss forstand en depri­vasjons­tilstand, nemlig en tilstand hvor menn­eskene er depri­vert for forsterkere som får dem til å handle kreativt. Vi roser og ser opp til normale mennesker som gjør tingene selv. Psyko­tikere og psykisk utviklingshemmede har tidligere mislyktes i dette, men det er feil å anta at de ikke kan lykkes i fremtiden. Ved riktig bruk av det som er kjent om forsterk­nings­kontingenser, kan vi bygge forenklede omgivelser hvor handikappede menn­esker til en viss grad kan ta hånd om seg selv. Ved å gjøre det kan vi si at vi gir dem en viss grad av selvtillit og verdighet.

        Other "values" which may help us decide what retardate should be doing can also be derived from practices concerning normal people. What a person does when he does not "have" to do anything may be judged in terms of the extent to which he exhibits all the behavior of which he is capable. The behaviors most characteristic of leisure tend to be repeti­tious (as gambling), stupefying (as in the use of alcohol or other drugs), and passive (as being mere spectator). They are characteristic of leisure just because they demand very little of a person. A person might spend a lifetime doing these things and be very little changed at the end of it. Both the individual and his culture suffer. Other activi­ties characteristic of leisure, however, lead to the development of extensive, varied and subtle repertoires ‑ among them the arts and crafts, sports, scho­larship, scientific investiga­tion, exploration, and the maintenance of good relations with others who are also changing. When activities of that sort are encouraged, the retardate leads to the fullest life of which he is capable.

        Andre "verdier" som kan hjelpe oss å avgjøre hva psykisk utviklingshemmede burde gjøre, kan også avledes fra praksis i forhold til normale mennesker. Hva en person gjør når han ikke "må" gjøre noe, kan vurderes ut fra i hvor stor grad han gjør alt det han er i stand til å gjøre. De atferder som er mest karak­teristiske for fritid synes å være stadig gjen­tagelser (som i gambling), bedøv­ende (som ved bruk av alkohol eller andre rusmidler) og passive (som kun å være til­skuer). Dette er karak­teristisk ved fritids­aktiviteter fordi de krever svært lite. En person kan bruke hele livet på disse tingene og således endres lite i løpet av livet sitt. Både individet og kulturen taper. Andre karakteristiske fritidsaktiviteter leder derimot til utvikling av omfat­tende, varierte og subtile repertoarer ‑ blant dem kunst og håndverk, sport, boklig lærdom, vitenskape­lig forskning, oppdagelser og op­pretthol­delsen av gode relasjoner med andre som likeledes er i forandring. Når denne type aktiviteter opp­muntres, ledes den psykisk utviklingshemmede til det rikeste liv han er i stand til å leve.

        The design of such a world needs more than compassion or sympathy; it needs a highly developed science of behavior. We do not yet have a science which can solve all our prob­lems, and that fact points to something else which retardate could be doing which raises an ethical question. A science of behavior needs research which necessarily involves people. But under what conditions is it ethical to force or induce people to serve as subjects? It is gene­rally held that participants must be aware of all possible consequences and must give their consent, but this is obviously not possible for

psy­chotics and retardates. The consent of those to whom they have been entrusted for custo­dial care is required. And unfortunately it is often hard to get. Administrative problems are bad enough without making further adjust­ments in support of research. Nevertheless, anyone who is concerned with the ultimate welfare of those who must live in the care of others should insist that such people contribute to research. Personal safety should, of course, be protected, but guidelines are not hard to set up. Psychotics and retardates have an oppor­tunity to contribute to a world in which others like themselves will lead a better lives. They may not know that they are doing so, but those who do know should insist that they be given the chance. In that way they can share one other commonly admired feature of normal behavior: they can be con­trolled by remote consequences having to do with the good of others.

        Tilretteleggelsen av en slik verden behøver mer enn medlidenhet eller sympati, - den trenger en godt utviklet atferdsvitenskap. Vi har ennå ikke en vitenskap som kan løse alle våre problemer, og dette faktum peker på andre ting som den psykisk utviklingshemmede kunne gjøre, og som også reiser en etisk prob­lemstilling. Atferdsvitenskapen trenger forsk­ning som nødvendigvis involverer men­nes­ker. Men under hvilke betingelser er det etisk forsvarlig å tvinge eller få mennesker til å være forsøkspersoner? Et vanlig standpunkt er at deltakere må være klar over alle mulige konsekvenser og må gi samtykke, men dette er åpenbart ikke mulig for psykotikere og psykisk utviklingshemmede. Sam­tykke fra institu­sjonenes ledelse og eventuelle verger er nød­vendig. Og dessverre er denne ofte vanske­lig å få. Admi­nistrative problemer er vanske­lige nok uten den ytterligere som støtte til forskn­in­gen innbærer. Ikke desto mindre burde en hver som er opptatt med den optimale velferd for den som må leve i andres varetekt, insistere på at disse menneskene bidrar til forskning. Personlig integritet bør selvfølgelig ivare­tas, men retnings­linjer i så henseende er ikke vanskelig å lage. Psykoti­kere og psykisk utvik­lingshem­mede har mulighet til å bidra til en verden hvor personer som dem selv vil leve et bedre liv. De vet kanskje ikke at de har denne mulighet, men de som vet, bør insistere på at de får sjansen. På denne måten kan de dele et annet høyt skattet egenskap ved normal atferd: De kan bli kontrollert av fjernt­liggende konse­kvenser som har med andres velferd å gjøre.

        We shall not bring about major changes in custodial management by appealing to compas­sion, sympathy, or ethical principles. The contingencies affecting those who manage custodial institutions must be changed. Envi­ronments can be designed in which those who are in care of others will lead to better lives, and it may just happen that those who con­struct and maintain them will as a result feel compas­sionate and follow ethical principles.

 

        Vi vil ikke få i stand viktige endrin­ger i omsorgsarbeidet ved å appellere til med­liden­het, sympati eller etiske prinsipper. Kontin­gensene for den som forvalter omsorg, må endres. Miljøer kan planlegges på en slik måte at de som mottar omsorg lever bedre. Og det kan godt hende at resultatet for dem som konstruerer og opprettholder disse miljøene er at de føler medlidenhet og følger etiske prin­sip­per.

 

 



[i]. Erik Arntzen jobber ved Nordre Aasen, Avd. Kapellveien, Kapellveien 6, 0487 Oslo 4.

 

[ii]. Hilmar Johansen jobber ved Akershus Vernepleierhøgskole, Postboks 372, 1301 Sandvika.